Kryssing av Barentshavet i en 5-meters Nordkapp

De to kameratene var vant til sjøen. De jobbet i gruvene på Svalbard og brukte fritiden på jakt og fiske. Da Nordkappene deres kom høsten før, startet forberedelsene umiddelbart.

De tok båtene med på lange turer, testet dem i grov sjø og presset dem for å lære nøyaktig hvordan hvert skrog oppførte seg.

De ville at overfarten skulle føles naturlig – ikke dumdristig.

Planen var enkel på papiret: kjøre sørover til Bjørnøya, fylle drivstoff, og deretter videre mot Tromsø.

I praksis var det annorlunda. Værmeldingene var upålitelige. Havet mellom Svalbard og fastlandet ga ingen steder å søke ly. Og utstyret i 1970 var begrenset.

Hurtigruteskipet Harald Jarl fraktet ni fat drivstoff nordover. Fire ble satt igjen på Bjørnøya – omtrent halvveis – og resten på Svalbard.

Den ene båten hadde en 115 hk motor, den andre 130 hk. Begge var utstyrt med magnetkompass, sjøkart og elektriske vindusviskere. Bare én hadde radio.

Med et ekstra fat surret på dekket, hadde hver båt 270 liter drivstoff. Akkurat nok.

Etter en testrute på 220 nautiske mil følte de seg så klare som man kunne bli.

De la ut neste kveld, torsdag. Første stopp var Svalbards ytterste utpost, hvor de skulle levere post til en fangstmann. Like etter avgang drev is over ruten deres. De kjørte sakte gjennom den. Så kom tåka, og sikten – og retningen – forsvant.

De ventet på bedre vær ved en radiostasjon, men neste morgen var tåken like tett. De hadde ikke noe valg, de dro likevel videre. Vel fremme ved utposten var Salamonsen uheldig og støtte på sjøbunnen og dermed ødela han propellen. Denne måtte de reparere på vannet.

Med posten levert forlot de tryggheten i fjordene på Svalbard og satte kursen mot åpent hav. Mellom dem og Bjørnøya fantes ingen beskyttelse.

Sikten bedret seg litt da de satte kurs sørover. Men én time senere la tåka seg igjen, tykkere enn før. Vinden tok seg opp, og sjøen ble urolig. Med motorene på 2800 omdreininger gikk det bare 8–10 knop.

To timer ut i åpent hav traff Pedersen en tømmerstokk. To propellblader bøyde seg. De tok av propellen, rettet den så godt de kunne – og fortsatte.

Ti timer senere, fortsatte vinden å ule og skapte voldsom støy sammen med sjøen som bygde seg opp. Alt var grått. Kompasset var eneste holdepunkt da de skimtet en stor tråler foran seg. Den russiske besetningen trodde de to mennene var smuglere og tok dem om bord.

Men alt Salamonsen og Pedersen ville var å sjekke kursen. Det var livsviktig for dem. Etter en samtale på fire språk og mye tegnspråk ga russerne dem en ny kurs.

Det skulle vise seg at den var feil.

Tilbake i egne båter, og noen timer senere, lettet tåka plutselig. Det var bare et problem. Bjørnøya ved siden av dem, ikke foran.

Salamonsen sa senere at de ville ha kjørt rett forbi om ikke været hadde åpnet seg i det rette øyeblikket. Det ville ha vært skjebnesvangert.

Lørdag morgen nådde de Bjørnøya. Saktegående timer med bølger, reparasjoner og dårlig sikt hadde tatt på. Det var på tide å fylle drivstoff og krefter.

Men hvilen var kort. Store dønninger rullet inn, og en av båtene slet seg og drev på land. Den andre Nordkappen dro den tilbake i sjøen. Propellen ble byttet, og skroget sjekket.

Da værmeldingen så grei ut, dro de.

Havet mente noe annet. Vinden tok seg opp fra det åpne nord, bølgene ble bratte, og de måtte snu.

Neste morgen ankom kystruteskipet Harald Jarl Bjørnøya for å hente en passasjer. Salamonsen og Pedersen kastet seg i båtene og satte etter.

I 16 timer fulgte de kjølvannet bak Hurtigruteskipet - som en ledestjerne hjem. Av og til ble bølgene så høye at Harald Jarl forsvant helt fra syne.

Tenk deg å være en prikk i havet, åtte timer fra fastlandet, og se det eneste holdepunktet forsvinne i horisonten.

Heldigvis var kapteinen på Harald Jarl bestemt på å holde dem i nærheten. Når de mistet kontakt, ventet han. Når de måtte fylle drivstoff på åpent hav, stoppet han helt opp.

For passasjerene om bord ble det en uventet opplevelse, de ble en del av et eventyr.

Etter mange timer tok fastlandet form. Da sjøen endelig roet seg, vinket de farvel til Harald Jarl og satte kursen videre mot Tromsø.