Fra Fjord til Fjelltopp
Et skieventyr gjennom Arktis
Vi hadde en spennende idé: Hva om vi dro forbi polarsirkelen for å stå på ski i Lyngsalpene, med båt som vårt eneste transportmiddel?
Først måtte vi finne et team som var erfarent og modig nok til å bli med på oppdraget. Vi ringte rundt og samlet en gruppe av Norges fremste alpinstjerner: Aksel Lund Svindal, tidligere to ganger olympisk mester i Super-G og utfor. Kajsa Vickhoff-Lie, som har vunnet junior-VM i alpint flere ganger. Og Helene Olafsen, tidligere verdensmester i snowboardcross, skulle bli med på satsingen nordover. Mens Aksel og Helene var erfarne freeskikjørere, skulle Kajsa for første gang være med på en slik tur.
Teamet skulle legge ut på en uforglemmelig reise sammen med Nordkapp over de arktiske farvannene for å bestige to av de mest attraktive toppene i Lyngsalpene. Et oppdrag som ville kreve mye av enhver båt, som måtte transportere opptil ni personer og bære masse utstyr, samtidig som den måtte kjempe mot snøstormer, det urolige Barentshavet og temperaturer ned mot -25 grader.
Blant Nordkapps sortiment var det én båt som skilte seg ut som perfekt egnet for jobben: Den kraftige Nordkapp Coupe 905 V12 - en heftig styrhusbåt utstyrt med en 600 hk Mercury Verado-motor. Til tross for at det er en V12-motor, er den stillegående, respektabel og elegant. Akkurat som en venn som er sterk og stille, men som likevel alltid klarer å få deg til å le med en overraskende humoristisk sans. Og det aller viktigste for denne reisen er at den er svært pålitelig. Og det skulle vise seg å komme godt med.
Tromsø, Nord-Norge - 350 km over polarsirkelen. Dette ble møtestedet for teamet vårt og startskuddet for den videre reisen. Da vi kom til Tromsø, ble vi møtt av milde temperaturer og blå himmel. Vi var ivrige etter å komme i gang, og satte kursen fra kaien i Tromsø mot Nord-Lenangen, i de kjente Lyngsalpene, der vi skulle overnatte og forberede oss på vår første bestigning. De snødekte fjelltoppene stod i kontrast til det mørkeblå vannet da vi satte kursen mot første stopp på vår ferd ut i naturen, og stemningen var på topp om bord i Coupe 905.
Ønsker du å motta artikler som denne, rett i din e-post? Abonner på vårt nyhetsbrev og få nye artikler fra Nordkapp hver uke.
Etter at vi ankom Nord-Lenangen og overnattingsstedet vårt, Xlyngen, møtte vi Finn Hovem, vår svært anerkjente fjellguide som skulle lede ekspedisjonene våre de neste to dagene. Finn er kjent for sin ekspertise i denne regionen, og han skulle bli en viktig ressurs for å hjelpe teamet vårt med å ta smarte beslutninger på turen. Under middagen på hytta fikk teamet tid til å finne seg til rette og bli kjent med hverandre. Deretter begynte vi å planlegge rutene for den kommende dagen. Med Finns veiledning landet vi raskt på Klovsteinfjellet, en 860 meter høy topp på Arnøya og den lille bukten Søre Rækvik, som er lettest å nå med båt, spesielt hvis du vil bestige toppen på én dag.
En unik opplevelse for livet
Klokken 05.30 begynte vi å laste båten i 22 blå. Mercury-motoren på 600 hk spant lett og helt uvitende om omstendighetene. Aksel overtok roret og styrte oss mot Arnøya - Coupe 905 hoppet over bølgene i Barentshavet med siktet rettet mot horisonten. Etter 45 minutter steg fjellene opp av havet da vi nærmet oss målet, Søre Rækvik, på øyas vestside. Kajsa, som aldri hadde kjørt offpiste på denne måten før, kikket beundrende på fjellet og sa: "Det er jo helt uberørt".
Alle innså plutselig at gruppen vår var i ferd med å sette de første sporene og gå på ski i urørt puddersnø. "Mange av guidene her oppe beskriver forholdene som noe av det beste de har sett", sier Finn og fortsetter: "Dette kommer til å bli en opplevelse for livet".
Utenfor Søre Rækvik møter den nordnorske kysten det åpne Barentshavet, noe som skaper krevende forhold og unike undervannsstrømmer. Ved ankomsten gjorde teamet raskt klar gummibåten som var montert på akterenden av Coupe 905 for å nå land. Dette var et avgjørende øyeblikk for hele ekspedisjonen: Å frakte åtte personer og alt utstyret i en liten gummibåt til en rullesteinstrand på øyas kyst.
Da Finn var godt kjent i området, meldte han seg frivillig til å være førstemann i land og tok ansvaret for båten. Man kunne kjenne spenningen i luften mens Finn satte kursen mot land. Plutselig ropte Aksel: "Shit, han falt i sjøen." Alle om bord snudde seg raskt for å se hva som skjedde. Å falle i vannet i 15 minusgrader er alvorlig. Når du skal tilbringe sju timer til i kulden, blir situasjonen fort farlig - og når det er fjellføreren som faller i, kan turen bråstoppe. I løpet av sekunder, som virket som timer, ropte Aksel igjen: "Det går bra med ham." Til tross for at Finn hadde gjort både sko, sokker og ullklær våte, var dette ikke hans første rodeo. Heldigvis hadde han med seg et komplett sett med tørre klær.
Vi fant et sted lenger nede langs kysten der vi kunne prøve igjen. Aksel overtok styringen av den lille gummibåten og manøvrerte inn og ut av skjærgården i takt med tidevannsbølgene, og etter kort tid var alle trygt i land.
Bestigning av Klovsteinfjellet
Det var på med skiene, og Helene gjorde klar splitboardet sitt da ferden mot fjelltoppen begynte. Man kunne se forventningen på alle, inkludert kamerateamet som var på plass for å filme det hele. Aksel, som etter proffkarrieren har blitt en erfaren frikjører, tok ledelsen og startet den tre timer lange turen mot toppen. Etter hvert som vi gikk i sikksakk oppover fjellsiden, ble utsikten stadig mer fantastisk. For mange frikjører-entusiaster er turen opp mot toppen like fantastisk som nedstigningen. "Det er dette som er så spesielt med toppturer og frikjøring; klatringen er en fantastisk del av reisen, spesielt med et slikt landskap i bakgrunnen", sier Helene.
Da teamet endelig stoppet, lå havet mer enn 800 meter under dem. De skulle snart få oppleve adrenalinet og gleden ved å stå på ski nedover fjellet igjen. Men først etter at de hadde tatt seg tid til å beundre de majestetiske scenene de hadde foran seg. Teamet reflekterte over hvor vakker Norge er, samtidig som mye av villmarken fortsatt er utilgjengelig for mennesker, og hvor ubarmhjertig været kan være i nord. Det er enorme klimamessige kontraster her oppe, men denne dagen viste alt seg fra sin beste side.
Kajsa og resten av mannskapet befant seg midt i fjellets magiske natur da virkeligheten inntraff. Et øyeblikk av dyp takknemlighet. Det har bare gått noen få år siden hun brakk beinet under et Super-G-verdenscuprenn i 2021. Skaden medførte fem operasjoner og utallige timer med rehabilitering. Skikarrieren ble satt på vent, og hun lurte på om hun noen gang kunne stå på ski igjen. Akkurat som en fugl i bur som drømmer om åpen himmel, lengtet hun etter de hvite bakkene. Og der sto hun, blant de snødekte toppene i Lyngsalpene, ved siden av to andre alpinlegender og guiden som hjalp henne gjennom hennes første frikjøringseventyr. Opplevelsen var mer enn bare enda en avkrysning på den lange listen hennes, det var et bevis på at hun har begynt å leve livet fullt ut igjen.
Liker du artikkelen? Få nye artikler fra Nordkapp hver uke i din innboks ved å abonnere på vårt nyhetsbrev.
"Et enestående bilde", sa hun.
Fjellguiden Finn vurderte snøen før resten av gruppen fikk grønt lys til å gå ned igjen. Det var klassisk skredterreng under dårlige forhold, og med utstyret sitt kunne Finn grave, skjære ut og vurdere hvordan snølagene hang sammen. "Fantastiske forhold," sa han, "Det er bare å kjøre på." Lyden av sekker som pakkes ut, glidelåser som lukkes og skisko som klikker på plass, ble raskt forvandlet til fullstendig stillhet. Det eneste som hørtes, var vinden og det svake suset fra havet langt der nede. I dette øyeblikket ble ideen om denne ambisiøse ekspedisjonen til virkelighet. Endelig var vi fremme. Og alt takket være månedene med forberedelser, innsatsen vår for å nå toppen og det pålitelige fartøyet vårt som ventet på oss på kysten.
"Når du setter utfor, blir du satt fri."
Hele teamet så ut over fjellryggen med planlagte ruter i hodet. De tre verdensmestrene har en utpreget evne til å fokusere på detaljer: hvordan de skal komme seg ned på en mest mulig effektiv måte. Men denne dagen fokuserte de ikke på klokken, tiden for å tenke var over. "Når du legger utfor, blir du satt fri", sa Kajsa før de alle tok et hardt dytt og lot talentet ta overhånd på vei nedover bakken.
Å se en olympisk mester i aksjon er noe helt spesielt. Dansen nedover fjellsiden så uanstrengt ut; skiene gled sømløst gjennom de ferske pudderlagene på samme måte som et båtskrog kan skjære gjennom bølger - med sylskarp presisjon. Kajsa følger Aksel like bak og tar samme vei nedover. Helene hadde valgt en løype lenger nord for å få et litt annerledes terreng for snowboardkjøring. Iskrystallene glitret i sollyset mens de kjørte gjennom tykke lag med snø. Turen nedover føltes like lang som en evighet og like kort som et øyeblikk. Til slutt hørte man Kajsa rope ut: "De mest utrolige forholdene jeg noensinne har opplevd", og stoppet ved siden av Aksel. "Tenk å få oppleve dette sammen med deg!"
De fullførte den siste slake strekningen til stranden med slalåm gjennom bjørkeskogen. Oppløftet av adrenalinet var de klare for neste steg i eventyret: å sette seg på båten tilbake til sivilisasjonen.
Når tidevannet skifter.
Den ettermiddagen var det en glad gjeng som ankom stranden. Det var -9 grader, og solen varmet mot veggen på det 100 år gamle sjøboden som fungerte som et ly for vinden. Som et maleri lå silhuetten av Coupe 905 mot det idylliske landskapet. Nå var vi klare til å ta fatt på hjemturen til hytta i Nord-Lenangen. Det var imidlertid to viktige ting som hadde endret seg siden morgenen: Tidevannet hadde snudd, og havstrømmene oppførte seg annerledes enn da vi ankom.
På ekspedisjoner som denne venter det alltid en overraskelse rundt hvert hjørne, og det er en del av sjarmen. Aksel tok nok en gang ansvaret for gummibåten og begynte å frakte utstyr og teammedlemmer tilbake til Coupe 905. Han timet bølgene når de kom inn og ut av bukten for å unngå å punktere gummibåten på de skarpe steinene som dukket opp ved lavvann. Med bare 10 minutter til overs før steinkanten stakk gjennom vannkanten, noe som ville stenge vinduet for å nå båten igjen i flere timer, fikk Aksel alle trygt om bord. Vi var på vei tilbake til Nord-Lenangen i 45 knop, med Webasto-varmeren på, kjølig drikke fra kjøleskapet i hånden og After Ski-musikk i båtens lydanlegg. Det var en verdig avslutning på en fantastisk skidag.
Liker du artikkelen? Meld deg på nyhetsbrevet fra Nordkapp og få nye artikler hver uke.
En midnattsoverraskelse
På Xlyngen i Nord-Lenangen ble det holdt en velfortjent feiring. Det ble fortalt om store eventyr, og latteren og sangene runget utover fjorden mens festlighetene fortsatte utover natten. "Hvis vi får se nordlyset nå også, kan vi like så godt dra hjem", utbrøt Patrik Westli, filmens regissør og kreativ leder i Nordkapp. "Ja, da kan du like godt pakke kofferten, Patrik, det er på tide å ta frem kameraet", svarte Aksel mens han så ut av vinduet. Og i neste øyeblikk sto vi alle der for første gang i vårt liv. Midt i atmosfæren av nylig knyttede vennskap, så vi opp på det berømte vidunderet på nordhimmelen: nordlyset. Lysende grønne, blå og lilla lys danset som gardiner på den svarte stjernehimmelen. Vi følte oss som de heldigste menneskene i verden.
Buldringen fra stormen
Den andre fjelltoppdagen begynte idyllisk, men Finn kunne fortelle oss at det brygget opp til storm ute i Barentshavet, så vi var raskt ute. Ved kaien lå Coupe 905, ivrig etter å komme i gang med dagens eventyr. Vi la ut fra fjorden mot Blåtinden, en topp 1142 meter over havet på Uløya, rett øst for Lyngsalpene. Det hadde blåst opp siden dagen før, og båtskroget måtte skjære gjennom større og skarpere bølger på vei mot målet. Heldigvis var vi skjermet for strømningene i Barentshavet siden vi skulle lenger sør. Rutinen med å losse båten gikk smidigere enn på Arnøya, og vi nådde alle land relativt enkelt. Stigningen opp mot toppen skulle imidlertid bli tøffere enn dagen før, med økende vind og ytterligere 300 høydemeter å forsere.
Likevel var humøret i teamet fortsatt på topp, for de profesjonelle idrettsutøverne våre er vant til å overvinne de fleste utfordringer. Ved å bruke den samme sikksakk-taktikken oppover fjellet kom vi raskt oppover. Men med 250 høydemeter igjen til toppen begynte kamerateamet å slite. Og tiden var knapp, for stormen kunne komme når som helst. Det er tøft å klatre over 1000 meter på ski og bære sikkerhetsutstyr. Men legg til 20 kg kamerautstyr i tillegg, og saken blir en helt annen. Aksel ventet på gutta og bar en av dronesekkene det siste stykket opp til toppen. Michael, en fjellguide som ble med på den andre bestigningen, ventet på at regissøren Patrik skulle gi ham mat og vann, og holdt ham med selskap til de nådde toppen.
Å nå fjelltoppen av det andre fjellet var en laginnsats, og vi feiret at vi nådde frem før stormen. Kajsa, som allerede hadde tilpasset seg frikjøringslivsstilen, virket enda mer i sitt rette element på denne andre turen. Aksel og Helene klatret opp den bratte ryggen som et par fjellgeiter, og hadde ingen problemer med ekspedisjonen. Utsikten fra toppen var fantastisk, og vi hadde vanskelig for å slutte å lovprise den norske villmarkens tiltrekningskraft. Uttrykket til de forrevne fjelltoppene som så ut til å gjennombore himmelen, og landskapets uberørte skjønnhet var fortryllende. De tidligere verdensmestrene satte utfor igjen og malte linjer i snøen som en kunstners pensel på vei ned. Det ble nok en perfekt dag med nysnø og nok en actionfylt tur til foten av fjellet.
Siste tanker
Vår korte tid i Arktis skapte minner som vi kommer til å ta vare på for alltid. Aksel og Helene klarte å krysse av frikjøring i Lyngsalpene på listen over ting de ville gjøre. Mens Kajsa fikk sin første smak av frikjøring i den norske fjellheimen. Vi fikk et nytt perspektiv på hvor magisk og barsk vår nordiske natur kan være. Og vi fikk erfare at kalde steder avler varme mennesker. I tillegg er vi takknemlige for å ha møtt fantastiske mennesker som verten vår, Miriam, på Xlyngen og de fantastiske fjellguidene våre, Finn og Michael. Og vi er takknemlige for den fantastiske utsikten vi fikk oppleve underveis, alt fra de majestetiske snødekte toppene til nordlyset.
Likevel er vi enige om at reisens virkelige underverk var Coupe 905. Den hadde overlevd snøstormene og bølgene i Barentshavet. Samtidig holdt den teamet vårt varmt og trygt om bord, sammen med en enorm mengde utstyr. Vi utsatte den for -22 graders kulde og vanntemperaturer på 0,5 grader Celsius. Båten frøs fast til kaien i løpet av natten, men ble likevel vekket til live umiddelbart når vi trengte den. Den gjorde eventyrene våre i Arktis mulig og fraktet oss trygt hjem over havet i mer enn 50 knop, samtidig som den skjemte oss bort med varme, kjølig drikke og musikk. I alle utfordringer og situasjoner var båten standhaftig. Og det er vi virkelig imponert over.
Viktig informasjon.
Teamet vårt fra Nordkapp, Aksel, Helene, Kajsa, det norske alpinlandslaget, Above Media, vår fjellfører Finn Hovem og vår fotograf Kristoffer Lorentzen ønsker å sende våre aller dypeste tanker og kondolanser til familiene og de pårørende til alle ofrene for snøskredet i Lyngen 2. og 3. april 2023. Vi opplevde det samme uforutsigbare været som utløste skredene i dette området bare timer etter at vi reiste hjem. Hovedbudskapet vårt er dette: Vær trygg, ikke ta noen ukalkulerte sjanser, og lytt til fjellguiden din til enhver tid. Vær alltid på den sikre siden.
OBS: Båten som ble brukt på denne turen hadde spesialtilpasset utstyr som en vanlig Coupe 905 V12 ikke er konstruert for, som takboks og gummibåt. Dette utstyret er ikke godkjent for bruk på kommersielt tilgjengelige Coupe 905. Kjøringen og håndteringen av båten ble utført av profesjonelle båtfolk.